Vurdering

Vurdering er en omfattende del av læreryrket, og innebærer langt mer enn å bare sette en tallkarakter.  I tillegg til formell og uformell vurdering, som vil si vurdering med og uten karakter, deler vi vurdering inn i to hovedformer: formativ og summativ vurdering. En snever definisjon av disse begrepene er henholdsvis underveisvurdering og sluttvurdering. Opplæringsloven gir en mer detaljert beskrivelse, og sier at man skal bruke underveisvurdering som “ein reiskap i læreprosessen, som grunnlag for tilpassa opplæring”, i tillegg til at det skal “ bidra til at deltakaren aukar kompetansen sin i fag” (Forskrift for Opplæringsloven 2006). Sluttvurdering, derimot, “skal gi informasjon om kompetansen til deltakaren ved avslutninga av opplæringa i faget” (Forskrift for Opplæringsloven 2006). Disse to begrepene henger naturligvis sammen, og man kan ikke skille den ene helt fra den andre.

For meg er det ingen tvil om at det er vurderingen for læring som er den viktigste. Den skal tross alt bidra til motivasjon og utvikling hos elevene. Så er jo spørsmålet hvordan man skal gjøre dette. Jeg synes ofte det er vanskelig å skille mellom et generelt førsteinntrykk og personlig mening om noe på den ene siden, og grad av måloppnåelse på den andre. I tillegg synes jeg det er veldig vanskelig å gi dårlige karakterer til noen som har jobbet hardt, og kanskje til og med skrevet en god tekst som ikke nødvendigvis viser høy måloppnåelse. 

Noe av det viktigste man må gjøre er å konkretisere målene for elevene, og dele hovedmål inn i delmål, både når det gjelder store og små oppgaver. Elever må vite hva som forventes av dem, slik at de best kan forstå den vurderinga de senere får. Ofte kan en liste med kriterier virke litt avskrekkende, spesielt hvis de er kronglete formulert, og det kan ha en litt demotiverende funksjon. Men elever tenker kanskje ikke over at de som oftest dekker de fleste av disse målene uten å engang tenke over det. Derfor tror jeg det er viktig å sette opp konkrete mål, og samtidig forklare at de kan oppnås i ulik grad.  

Jeg synes i utgangspunktet at det å vurdere basert på kompetansemål går helt fint, og jeg vil tro at jeg klarer å sette rettferdige karakterer. Problemet mitt er at elevene jeg skal vurdere ikke er roboter som jeg aldri kommer til å se igjen. I sammenheng med en oppgave i elevkunnskap, utførte min gruppe en spørreundersøkelse på en ungdomsskole. Jeg husker spesielt en elev på 10. trinn, som var den siste til å levere skjemaet. Der og da fikk jeg litt vondt av han, fordi alle andre var ferdige og ventet på at han skulle bli ferdig før timen kunne starte. Da jeg leste besvarelsen hans ble det verre. Noen utdrag:

Når du får en karakter, føler du at dette sier noe om hvem du egentlig er og hva du kan klare i fremtiden?

- Ja, jeg synes at jeg får lave karakterer selv om jeg gjør mitt beste, men jeg får ikke gjort det bedre enn jeg selv kan. Men jeg håper på en lys fremtid.

Virker det å få en karakter motiverende på deg og ditt skolearbeid? (Utdyp gjerne svaret.)

- Når jeg gjør mitt beste og kun får maks en 3 så får jeg ikke akkurat viljen til å bli bedre, for jeg er ikke glad i lesing og den slags. Det er et lite problem for meg, men jeg vil jo selvfølgelig gjøre mitt beste.

Synes du at du får rettferdige karakterer? Hvis nei, hvorfor ikke?

- Nei, jeg synes ikke det fordi selv om jeg henger litt etter og ikke kan ta opp ting i hodet mitt like fort som alle andre, så synes jeg ikke at jeg får helt den karakteren jeg har prøvd å arbeide meg til.

Opplever du at du lærer noe av å bli vurdert? Utdyp svaret.

- Når jeg får en høyere karakter enn ventet føler jeg at jeg kanskje er flinkere enn jeg tror :-)

Det var rett og slett noen av svarene hans som nesten fikk meg til å gråte, og han var ikke min elev engang... Jeg vet jo at jeg kommer til å ha elever som dette i framtida, og jeg synes det er vanskelig at jeg må være den som kanskje gir en karakter de føler de ikke har fortjent, uansett hvor rettferdig den karakteren måtte være rent teoretisk. I tillegg reagerer elever ulikt på karakterer. Noen synes dårlige karakterer er kjempemotivasjon for å jobbe bedre neste gang, mens andre mister helt lysten. Det samme kan sies om gode karakterer. Enkelte vil fortsette det gode arbeidet, mens andre føler at de kanskje ikke trenger å gjøre så mye mer.

Det er mulig det er litt naivt, men jeg tror det viktigste generelt, altså uavhengig av en konkret vurderingssituasjon, er å være tydelig før vurderinga skal skje, samtidig som man har en god dialog med elevene underveis. Det finnes alltid noe positivt man kan fokusere på, og det er viktig å kjenne elevene godt nok til at man vet hva som skal til for å motivere hver enkelt til videre arbeid.