Sakprosa i skolen

Sakprosasjangeren inneholder mange forskjellige typer tekster, men for enkelhets skyld blir det sagt at sakprosa er alle tekster som ikke kan defineres som skjønnlitterære. Det er altså basert på hva disse tekstene ikke er at vi definerer dem. Sakprosatekster er mer direkte knyttet til virkeligheten, og fokuset er hovedsakelig fokusert mot innhold og sak. Innenfor sakprosa finnes det som sagt mange ulike type tekster, men disse har ikke alltid mange fellestrekk seg imellom. Derfor er det også vanskelig å definere sjangeren på en annen måte enn den hvor man eliminerer alt den ikke er.  Det finnes like fullt mange tekster der sakprosa- og skjønnlitteraturtrekk overlapper hverandre, og man kan diskutere hvilken kategori teksten faktisk hører til.  

Tønnesson deler sakprosa inn i to typer: litterær sakprosa og funksjonell sakprosa. Litterær sakprosa er tekster som er skrevet av forfattere som individer, og blitt gitt ut av et forlag, mens funksjonell sakprosa er tekster som forfattere har skrevet på vegne av en offentlig institusjon.

Jeg kunne godt tenkt meg at det var mer fokus på sakprosa på ungdomsskolen da jeg var elev, og det passer meg derfor fint at den nye læreplanen har gjort endringer som retter litt mer fokus på denne sjangeren. Elever skal lære både å lese og skrive mange ulike sjangre, og jeg synes også sakprosaen har mer nytteverdi for elevene seinere enn hva skjønnlitteratur har, da med tanke på skriving av egne tekster.

Jeg synes sakprosatekster gir mer rom for refleksjon rundt aktuelle og virkelighetsnære temaer, samtidig som elevene kan øve seg på å skrive tekster som er litt mer formelle. Skrivekompetansen til mange nye studenter er altfor lav, og bærer preg av at de har skrevet samme type tekster gjennom hele ungdomsskolen samt videregående skole. Akademisk skriving er det mange studenter som ikke mestrer, kanskje fordi de ikke har vært mye borti lignende tekster før. Nå kan man jo si at akademiske tekster også varierer veldig etter fag og tema, men generelt kan man si at man blant annet skal klare å reflektere, drøfte, resonnere og føre et formelt språk. Dette er ikke helt ulikt hvordan man arbeider når man skal skrive en artikkel, for å nevne ett eksempel.

I tillegg åpner sakprosatekster for mer tverrfaglig arbeid, kanskje spesielt på tvers av samfunnsfag og norsk. Det trenger ikke nødvendigvis være slik at arbeid med sakprosa må være kjedelig, akkurat som arbeid med poesi ikke trenger å handle om hvem som kan skrive det mest abstrakte, kunstneriske diktet… Man kan for eksempel lage en egen avis som prosjektarbeid, og her får man brukt mange tekster som går under sakprosasjangeren på ett sted.

Dessuten er det vel ingen som synes at essay og kåseri er kjedelig å lese? De viser også elevenes evne til å formulere sine egne meninger, uten at elevene trenger å være veldig alvorlige når de gjør dette. Et godt kåseri kan i tillegg vise like mye fantasi og kreative evner som det en skjønnlitterær tekst kan.

Kort oppsummert: Sakprosa er bra.